Compassion and Ethics in the Care of the Retardate. By B.F. Skinner (1972). Cumulative Record, pp. 283-291. Appleton‑Century‑Crofts: New York. We all know what it means to feel that something is right or wrong, or good or bad, but do we behave ethically because we do what we feel is right or good, or is what we feel a mere by‑product? If our feelings do not explain our behavior, some other explanation for right or wrong or good or bad conduct must be found. Ethical and moral principles must then be derived from the reasons why people behave (and only incidentally feel) as they do. The point is important because we can change reasons more directly than feelings, and a reformulation may therefore improve our chances of inducing people to behave ethically.	Medlidenhet og Etikk i Omsorgsarbeide med psykisk utviklingshemmede. Erik Arntzen[i] & Hilmar Johansen[ii] Vi vet alle hva det vil si å føle at noe er riktig eller galt, godt eller dårlig, men oppfører vi oss etisk fordi vi gjør det vi føler er riktig eller godt, eller er det vi føler kun et biprodukt? Dersom våre følelser ikke forklarer vår atferd, er det nødvendig å finne en annen forklaring på riktig eller gal, god eller dårlig atferd. Etiske og moralske prinsipper må så avledes fra grunnene til at mennesker oppfører seg (og bare leilighetsvis føler) som de gjør. Dette poenget er viktig fordi vi kan forandre grunner mer direkte enn følelser, og en reformulering kan derfor bedre våre sjanser til å få mennesker til å oppføre seg etisk.
Prominent among the reasons why a person behaves in a given way are the consequences which follows when he does so. Relevant consequences are usually described in terms of feelings. Thus, a person is said to behave in a given way because the effect is "satisfying" or "pleasant" or because he thus avoids an effect which is "annoying" or "unpleasant." (It is clear that we are already close to a question of ethics, because we call one kind of consequence "good" and say that behavior followed by it is "right", and another kind "bad" and that behavior followed by it "wrong". These are elemental value judgments.) The laymen calls such consequences rewarding, but the word "reinforcing" is an improvement. It emphasizes the fact that reinforced behavior is strengthened in the sense that it becomes more likely to be repeated. The reinforcing or strengthening effects have been exhaustively studied in the experimental analysis of behavior.	Blant grunnene til at en person oppfører seg på en gitt måte, er de konsekvenser som følger når han gjør så, svært viktige. Relevante konsekvenser beskrives vanligvis med henvisning til følelser. Således sies det at en person oppfører seg på en spesiell måte fordi effekten er "tilfredsstillende" eller "behagelig", eller fordi han på denne måten unngår en "plagsom" eller "ubehagelig" effekt. (Det er klart at vi allerede nærmer oss etiske problemstillinger, fordi vi kaller en type konsekvens "god" og sier at atferd som fremmes av den, er "riktig", og en annen type konsekvens "dårlig" og atferd som følger av dette, "feil". Dette er grunnleggende verdidommer.) Lekfolk kaller slike konsekvenser belønnende, men begrepet "forsterkende" er bedre. Det vektlegger det faktum at forsterket atferd blir styrket i den forstand at sannsynligheten for dens gjentakelse øker. Disse forsterkende eller styrkende effektene har vært gjenstand for omfattende forskning innen den eksperimentelle atferdsanalyse.
We use the terms good or bad, or right or wrong, even when speaking of a solitary person whose behavior does not affect others. There are many natural ways in which the human organism is reinforced: food reinforces the hungry, water the thirsty, sexual contact the sexually deprived, and escape from pain those who are in pain. Why this is so is a question about the evolution of species; organisms have been more likely to survive when such consequences have strengthened the behaviors they were contingent upon. But these natural values do not explain much of the behavior of a civilized person. Nonsocial reinforcement produces at best only a feral child ‑ a child who has grown up untouched by human care ‑ or Rousseau's noble savage, uncorrupted by civilization, perhaps, but not really very noble and still a savage.	Til og med når vi snakker om en eneboers atferd, altså atferd uten noen virkning på andre, benytter vi begrepene god eller dårlig, riktig eller feil. Den menneskelige organisme forsterkes på mange naturlige måter: Mat forsterker den sultne, vann den tørste, seksuell kontakt den seksuelt depriverte og flukt fra smerte de som har smerte. Hvorfor dette er tilfelle, er et spørsmål om artens evolusjon, - det er mer sannsynlig at organismer har overlevd, når slike konsekvenser styrket atferd som de var kontingente på. Men disse naturlige verdier forklarer ikke mye av atferden til en sivilisert person. Ikke‑sosial forsterkning produserer i beste fall kun et vilt barn ‑ et barn som har vokst opp uberørt av menneskelig omsorg - eller Rousseau's heroiske villmann, ufordervet av sivilisasjonen kanskje, men neppe særlig heroisk og fremdeles en villmann.
People living together in groups are sensitive to other kinds of values because they are subject to other kinds of consequences. Their behavior is shaped and maintained because its effects are good or bad for others. We call the behavior of another person good or bad according to its effect upon us, and we also take more positive action; we reinforce such behavior when consequences are reinforcing to us (thus inducing the person to act in the same way again) and punish when it is punishing to us (so that the person will henceforth avoid acting in that way again). The words "Good!" and "Bad!" eventually become social reinforcers in their own right. Comparable social contingencies are implied by the concepts of duty and obligation. We are likely to speak of a "sense of duty" or a "feeling of obligation", but the basic facts concern social reinforcement. The terms refer to what is due to others (who may demand their due) and to what others oblige us to do.	Mennesker som lever sammen i grupper er sensitive overfor andre typer verdier fordi de blir utsatt for andre typer konsekvenser. Deres atferd formes og opprettholdes fordi dens virkninger er gode eller dårlige for andre. Vi kaller en annen persons atferd god eller dårlig ut fra dens virkning på oss. Og vi gjør også noe mer. Vi forsterker slik atferd når dens konsekvenser er forsterkende for oss (således påvirkes personen til å handle på samme måte igjen) og straffer når de er straffende for oss (slik at personen for framtida vil unngå å handle på samme måte). Ordene "god!" og "dårlig!" blir etter hvert selv sosiale forsterkere. Lignende sosiale kontingenser impliseres av begrepene plikt og forpliktelse. Vi snakker gjerne om "pliktfølelse" eller "følelse av forpliktelse", men de grunnleggende fakta dreier seg om sosial forsterkning. Begrepene refererer til hva som tilkommer andre (som kanskje krever sin rett) og til hva andre forplikter oss til å gjøre.
A behavioristic reformulation does not ignore feelings; it merely shifts the emphasis from the feeling to what is felt. A person responds to the physical world around him and, with a rather different set of nerves, to the no less physical world within his skin. What he feels in his own body, and among the things he feels is his own behavior as it has been affected by its consequences. He may feel it as right or wrong. When he is walking from one place to another in a city, he may feel that he is or is not on the right street. He takes one street or another depending upon how well he knows the city or, in other words, how well his behavior has been shaped and maintained by its earlier consequences. He does not take a particular street because he feels it is right; he feels it is right because he is inclined to take it, and he is so inclined because he has been reinforced for doing so. Similarly, in dealing with other people he feels that he is or is not doing the right thing, but he does not do it because he feels it is right; he feels it is right because it is what he tends to do, and he tends to do it because it has had consequences which were reinforcing first to others and then in turn to him.	En behavioristisk reformulering overser ikke følelser, - den skifter fokus fra følelsen til det som føles. En person responderer i forhold til den fysiske verden utenfor seg, og med et helt annet sett av nerver - til den ikke mindre fysiske verden innenfor huden. Det han føler er sin egen kropp, og blant de ting han føler, er egen atferd slik den har blitt påvirket av dens konsekvenser. Han kan føle den som riktig eller gal. Når han går fra et sted til et annet i en by, kan han føle at han er - eller ikke er - i den riktige gaten. Han tar den ene eller andre gaten avhengig av hvor godt han kjenner byen, eller med andre ord, hvor godt hans atferd har blitt formet og opprettholdt av tidligere konsekvenser. Han tar ikke en spesiell gate fordi han føler at den er riktig, - han føler at den er riktig fordi han er tilbøyelig til å ta den, og han er tilbøyelig til å ta den fordi han har blitt forsterket for å gjøre dette. Likeledes føler han at han gjør - eller ikke gjør - det rette i samhandling med andre mennesker. Men det han gjør, gjør han ikke fordi han føler det er riktig, - han føler det er riktig fordi det er dette han pleier å gjøre, og han pleier å gjøre det fordi det har hatt konsekvenser som var forsterkende først for andre og deretter for ham selv.
When someone mistreats us, we may feel angry or enraged, but we call him bad and his behavior wrong or take more effective action, it is not because of our feelings but because of mistreatment. But why do we protest mistreatment when we ourselves are not directly involved? Again, the traditional explanation is sought in the world of feelings: we are said to respond to the mistreatment of others out of sympathy or compassion, in the etymological sense of suffering with the mistreated person. If that were true, we could scarcely deny that feelings can serve as the causes of action. But the explanation is not satisfactory. Compassion will not explain action until the compassion has in turn been explained. Why we act in the interest of others is no harder to explain than why we feel their feelings.	Når noen behandler oss dårlig, kan vi føle oss sinte eller opprørte, men vi kaller mishandleren slem og hans atferd feil eller går til mer effektive mottiltak, ikke på grunn av våre følelser men på grunn av den dårlige behandlingen. Men hvorfor protesterer vi mot mishandling når vi selv ikke er direkte involvert? Den tradisjonelle forklaringen søkes atter i følelsenes verden: Det sies at vi reagerer på dårlig behandling av andre ut fra sympati eller medfølelse i den etymologiske betydning å lide med den mishandlede. Hvis så er tilfelle, kan vi neppe benekte at følelser kan være årsak til atferd. Men forklaringen er ikke tilfredsstillende. Medfølelse kan ikke forklare handling før medfølelsen selv er forklart. Det å forklare hvorfor vi handler til andres beste er ikke vanskeligere å forklare enn hvorfor vi føler deres følelser.
To say that it is human nature to be compassionate is to appeal to the human genetic endowment, which must eventually be explained by showing that it has had survival value for the species. A tendency to feel compassionate would contribute to the survival of the species if it induced people to protect and help each other, but it is the behavior of protecting and helping others which is selected by the contingencies of survival. We do not say that a female rat has an innate tendency to feel compassionate and that the feeling then induces her to take care for her helpless young; instead we speak of the survival value of maternal behavior. The human mother feel the condition of her body as she cares for her child (if her culture has induced her to feel it), and she may call it compassion (if her culture has taught her to do so), but what she feels is a by‑product, not the cause of her behavior.	Det å i at er menneskets natur er å være medfølende, er å appellere til menneskets genetiske utrustning, som til syvende og sist må forklares ved å vise at den har hatt overlevelsesverdi for arten. En tendens til medfølelse ville bidra til artens overlevelse hvis den fikk folk til å beskytte og hjelpe hverandre, men det er atferden å beskytte og hjelpe andre som er selektert av overlevelseskontingensene. Vi sier ikke at en hunnrotte har en medfødt tendens til medfølelse og at denne følelsen får den til ta vare på sin hjelpeløse unge, - vi snakker derimot om overlevelsesverdien til atferd som inngår i moderlig omsorg. "Menneskemoren" føler tilstanden i egen kropp når hun steller for sitt barn (dersom kulturen har fått henne til å føle den), og kaller den kanskje medlidenhet (dersom kulturen har lært henne å gjøre det), men det hun føler er et biprodukt, ikke årsaken til hennes atferd.
When people call it wrong to mistreat an animal or child or helpless person or when they take more positive action, they may feel their accompanying conditions of their bodies, which they have learned to call, say, anger, but it is their behavior which is to be explained. The process of generalization may be relevant. What we see when a person is mistreating others resembles what we see when he is mistreating us. The physical aspects of mistreatment become aversive, and we may act to escape or attack even though the original reasons no longer prevail. We kill the mosquito on our arm and through generalization on the arm of a friend. We attack those who attack us and through generalization those attack others. Verbal practices offer support. A culture teaches its members to call those who mistreat others bad and their behavior wrong. It establishes rules for dealing with the mistreatment of others and maintains appropriate sanctions to induce people to follow them. There are other reasons why we protest mistreatment, and they explain as well the condition we feel as compassion or sympathy when we do so.	Når noen kaller det galt å mishandle et dyr, eller et barn eller en hjelpeløs person - eller når de iverksetter mer aktive mottiltak - føler de kanskje ledsagende tilstander i egne kropper, som de har lært å kalle, la oss si, sinne, men det er deres atferd som skal forklares. Generaliseringsprosessen synes relevant. Det vi erfarer når andre mishandles, ligner på det vi erfarer når vi selv mishandles. Mishandlingens fysiske aspekter blir aversive, og vi kan flykte unna eller angripe selv om de opprinnelige grunnene ikke lenger er tilstede. Vi dreper moskitoen på vår egen arm og, via generalisering, også på en venns arm. Vi angriper de som angriper oss, og, via generalisering, de som angriper andre. Verbal praksis støtter opp om dette. En kultur lærer sine medlemmer å kalle de som mishandler andre for slemme og deres atferd feil. Den etablerer regler for å takle mishandlingen av andre og opprettholder effektive sanksjoner for å få folk til å følge dem. Det er andre grunner til at vi protesterer mot mishandling, og de forklarer også tilstanden vi føler som medlidenhet eller sympati når vi gjør dette.
Such an explanation may not be wholly convincing to those who insist upon the priority of feelings, but must be remembered that it would be at least equally difficult to explain the feelings. Moreover, no very powerful explanation is needed, because the behavior itself is likely to be weak. The action we take with respect to the mistreatment of others is less vigorous than when we ourselves are mistreated, and our feelings are correspondingly weaker. The point has an important bearing on some classical examples of mistreatment in which any countercontrolling action must be taken by a third party who is not directly affected and is therefore less inclined to act and to have the feelings associated with action.	En slik forklaring vil ikke være helt overbevisende for den som insisterer på følelsenes førsteprioritet, men det må erindres at det vil være minst like vanskelig å forklare følelsene. Dessuten er ingen slagkraftig forklaring påkrevet, fordi atferden selv sannsynligvis er svak. Måten vi oppfører oss på i forhold til mishandling av andre er mindre kraftfull enn vår atferd når vi selv blir mishandlet, og våre følelser er tilsvarende svakere. Dette poenget underbygges av flere klassiske eksempler på mishandling hvor motkontrollerende handlinger må iverksettes av tredjemann som selv ikke er direkte involvert, og som derfor er mindre tilbøyelig til å gjøre noe og til å ha følelser forbundet med handling.
Consider, first, the care of small children in orphanages or in schools to which children are sent by people who soon lose contact with them. Charles Dickens described typical examples of the abuse which has been characteristic of such institutions throughout their long history, and he was responsible for a certain measure of reform, but there is still much to be done. The trouble arises because those who exert control are subject to little or no countercontrol. Children are too small and weak to protest and can only occasionally turn to that archetypical response to mistreatment, escape. In absence of effective countercontrol those in charge begin to change ‑ from being perhaps merely careless to being callous or even cruel. In the end they almost necessarily behave in ways we call ethically wrong. They do not do so because they lack compassion, but because reciprocal action has been weak or absent. What they may first have felt as compassion grows weak or vanishes altogether.	Vi kan først se på omsorgen for små barn i barnehjem eller skoler hvor de som har sendt barna dit, snart mister kontakten med dem. Charles Dickens beskrev typiske eksempler på de overgrep som har karakterisert slike institusjoner opp gjennom historien, og han forårsaket visse forbedringer, men mye gjenstår å gjøre. Problemet oppstår fordi de som utøver kontroll, er utsatt for lite eller ingen motkontroll. Barn er for små og for svake til å protestere og kan bare unntaksvis frambringer den arketypiske responsen ved mishandling, flukt. I fravær av effektiv motkontroll vil de som skal ta seg av barna, begynne å endre seg ‑ kanskje fra kun å være skjødesløse til å bli ubarmhjertige eller til og med onde. Til slutt vil de nærmest med nødvendighet oppføre seg på måter som vi kaller uetiske. De gjør ikke dette på grunn av manglende medlidenhet, men på grunn av at gjengjeldelsen har vært svak eller fraværende. Det de kanskje først følte som medlidenhet blir svakere eller forsvinner fullstendig.
The care of the chronically ill or the aged is subject to the same deterioration. Nursing homes for the elderly are supported by the state or by relatives who take little further interest in what happens in them. The ill or the aged cannot protest effectively, nor can they escape, and little or no countercontrol is therefore exerted. Under these conditions those in charge begin to behave in ways we call ethically wrong. They do so not because they lack compassion but because there is no adequate countercontrol, and as their behavior deteriorates, nothing is left to be felt as compassion.	Omsorgen for kronisk syke eller eldre er gjenstand for samme forringelsen. Gamlehjem drives ofte av staten eller med bidrag fra slektninger som har liten ytterligere interesse for hva som skjer i disse hjemmene. Den syke eller gamle kan ikke protestere effektivt, ei heller flykte, og derfor utøves lite eller ingen motkontroll. Under disse betingelsene er det at de som har ansvaret begynner å oppføre seg på måter som vi kaller uetiske. De handler ikke slik på grunn av manglende medlidenhet, men fordi det ikke forekommer noen adekvat motkontroll. Og idet deres atferd forringes, blir intet igjen som kan føles som medlidenhet.
Prisons offer a rather different example. A prison is itself a device for the countercontrol of unlawful behavior, and its practices are at the start almost always punitive. Those who establish prisons and incarcerate people in them usually take little further interest in what happens, and prisons have therefore been notorious for inhumane treatment. The prisoner escapes if he can, but no other action is possible short of extreme violence, which tends to be suppressed by even more violent means. It is usually obvious that the mistreatment of a prisoner is due to inability to protest, and we are not likely to look to the compassion of prison authorities for reform.	Fengsler utgjør et noe annet eksempel. Et fengsel er selv et middel til motkontroll overfor illegal atferd, og dets praksis er til å begynne med nesten alltid straffende. De som bygger fengsler og plasserer mennesker der, viser vanligvis lite ytterligere interesse for hva som skjer, og fengsler har derfor blitt beryktet for umenneskelig behandling. Fangen flykter hvis han kan, men ingen annen handling er mulig unntatt ekstrem vold, som igjen undertrykkes med enda voldeligere midler. At fangemishandling skyldes manglende evne til protest, er ofte innlysende, og vi appellerer heller ikke til fengselsmyndighetenes medfølelse som grunnlag for reformer.
The care of psychotics has also shown a long history of inhumane treatment. It would be difficult for any sane person to avoid becoming psychotic under many forms of institutional care. The institutions are usually run by the state, and those who commit patients to them often lose interest or accept the care they provide as somehow inevitable. The psychotic cannot protest effectively and, if he escapes, he is usually easily caught. Countercontrol is negligible, and the behavior of those in charge therefore tends to become careless, callous, or cruel. Feelings change accordingly.	Omsorgen for psykotikere har også en lang historie av umenneskelig behandling. Det ville være vanskelig for en hvilken som helst normal person å unngå å bli psykotisk under mange former for institusjonalisert omsorg. Institusjoner blir vanligvis drevet av staten, og de som skriver inn pasientene mister ofte interessen for eller aksepterer den omsorgen som ytes som naturnødvendig. Psykotikeren kan ikke protestere effektivt og, dersom han flykter, blir han vanligvis lett innhentet. Motkontroll er ubetydelig, og de ansvarliges atferd synes derfor å bli mer skjødesløs, forherdet eller ond. Følelsene forandres tilsvarende.
We are especially concerned here with a fifth field in which there has also been a long history of mistreatment, the care of the retardate. It would be difficult for a normal child to develop normally under many forms of institutional care. Like the psychotic, the retarded cannot escape or protest effectively. Those in charge easily fall into modes of conduct we call ethically wrong, and their feelings presumably change accordingly.	Vi er her spesielt opptatt med et femte område som også har en lang historie med mishandling, - omsorgen for den psykisk utviklingshemmede. Det ville være vanskelig for et normalt barn å utvikle seg normalt under de fleste former for institusjonalisert omsorg. Som psykotikeren, kan heller ikke den psykisk utviklingshemmede flykte eller protestere effektivt. De som har ansvaret, forfaller lett til handlingsmåter som vi kaller etisk uforsvarlige, og deres følelser endres formodentlig deretter.
Fortunately, there are those who are inclined to do something about the mistreatment of children, the aged, prisoners, psychotics, and retardates. We say that they care, but it is important to make clear that caring is first of all a matter of acting and only secondarily a matter of feeling. From time to time, energetic action has been taken, but reform has nevertheless remained episodic. Programs designed to correct mistreatment wax and wane, and compassion waxes and wanes too. The trouble lies in the weakness of the contingencies which induce a third party to undertake reform. Professional ethics (a significant expression!) shows the problem. A code of ethics states that it is wrong for a professional to behave in certain ways and those who do so will be censured or stripped of professional privileges. The people protected by such a code do not exert countercontrol because they do not know that they have been injured. A third party enters because the good of the profession suffers; but the good of the profession is a remote gain, and only well-organized professions are able to bring it to bear on the conduct of their members. More remote and more difficult to make effective is the "good" which induces a third party to act in the interest of children, the aged, prisoners, psychotics, and retardates.	Heldigvis finnes de som vil gjøre noe med mishandlingen av barn, eldre, fanger, psykotikere og psykisk utviklingshemmede. Vi sier at de viser omtanke, men det er viktig å poengtere at omtanke først og fremst er et spørsmål om atferd og bare sekundært et spørsmål om følelser. Fra tid til annen har intense anstrengelser forekommet, men - dette til tross - har reformforsøk kun vært sporadiske. Programmer, laget for å korrigere mishandlingen, oppstår og forsvinner, og medfølelsen oppstår og forsvinner også. Problemet ligger i svakheten ved de kontingensene som får tredjemann til å iverksette reformer. Profesjonsetikk (et betegnende uttrykk!) tydeliggjør problemet. Fagetiske retningslinjer forfekter at det er galt for en profesjonell å oppføre seg på bestemte måter, og at de som gjør det vil bli irettesatt eller fratatt profesjonsprivilegier. De menneskene som disse retningslinjene skal beskytte, utøver ingen motkontroll fordi de ikke vet at de har lidt overlast. En tredje part kommer til fordi profesjonens interesser trues. Men profesjonens ve og vel er en gevinst i fjern fremtid, og bare velorganiserte profesjoner er i stand til å få den til å kontrollere oppførselen hos sine medlemmer. Enda fjernere - og enda vanskeligere å få effektiv - er det "gode" som får en tredje part til å handle til beste for barn, eldre, fanger, psykotikere og psykisk utviklingshemmede.
One step which might be taken to correct the contingencies under which treatment tends to deteriorate is to make sure that the care of others is adequately supported. Mistreatment is often a matter of poor conditions and of unpaid and overworked personnel. But making good care as easy as possible will not redress the imbalance which is causing trouble. Affluence alone has never made people particulary concerned for the welfare of others.	En mulighet for å korrigere de kontingensene som forringer behandlingen, er å sikre at omsorgen for andre blir tilført tilstrekkelige ressurser. Mishandling er ofte et spørsmål om dårlige betingelser og om underbetalt og overarbeidet personell. Men det å gi god omsorg så effektivt som mulig vil ikke rette opp den ubalansen som skaper problemer. Overflod alene har aldri gjort folk særlig opptatt av andres velferd.
Another possibility is to recruit people who already tend to treat other people well. They do so, and presumably also feel compassionate, not because they are compassionate people but because they have been exposed to countercontrolling contingencies elsewhere. We recruit them in the hope that they will continue to behave well even under the effective contingencies of a custodial institution. But unfortunately the effects of contingencies are not permanent. When there is no current countercontrol, compassionate people often find themselves becoming careless or cruel, often to their dismay. Good behavior borrowed from other environments will not last; we need sustained contingencies which continue to induce people to behave well.	En annen mulighet er å rekruttere personer som allerede behandler andre godt. De gjør dette, og føler antakelig også medlidenhet, ikke fordi de er spesielt medfølende, men fordi de har blitt utsatt for motkontrollerende kontingenser andre steder. Vi rekrutterer dem i håp om at de vil fortsette å oppføre seg godt selv under de rådende kontingensene innen omsorgsinstitusjonene. Men dessverre er kontingensenes effekter ikke permanente. Uten eksisterende motkontroll vil medfølende mennesker ofte selv bli skjødesløse eller onde, ofte til egen forferdelse. God atferd, lånt fra andre omgivelser, vil ikke vare, - vi trenger opprettholdende kontingenser som fortsetter å fremme god oppførsel.
An obvious step is to correct the imbalance by exerting countercontrol on behalf of those who cannot exert it themselves. We may act toward those in charge of children, old people, prisoners, psychotics, and retardates as if we were ourselves aggrieved and thus subject them to normal countercontrol. But precisely what are we to do? A version of the golden rule may be relevant: we may insist that those who are in charge of others do unto them as we should have them do unto us. But the rule is not infallible; it does not, for example, specify the degree of countercontrol to be supplied. What is to keep the balance from swinging too far the other way? Given unlimited power it is possible that we should all become selfish monsters. The main trouble with the rule, however, is that we do not always know what we should want if we were children, old, in prison, or, in particular, psychotic or retarded. "Shared feelings" will not help. The rule may serve to prevent gross mistreatment, but it will not prescribe a detailed plan of action. What, after all, is the good life for such people?	En innlysende mulighet er å korrigere ubalansen ved å utøve motkontroll på vegne av den som selv ikke kan. Vi kan handle mot dem som yter omsorg for barn, eldre, fanger, psykotikere og psykisk utviklingshemmede som om vi selv var forurettet og således utsette dem for normal motkontroll. Men nøyaktig hva er det vi skal gjøre? En versjon av den gyldne regel kan være relevant: Vi kan insistere på at de som har andre i sin varetekt, gjør mot dem det vi vil at de skal gjøre mot oss. Men regelen er ikke ufeilbarlig, - den spesifiserer for eksempel ikke graden av nødvendig motkontroll. Hva må til for å hindre pendelen i å svinge for langt den andre veien? Gitt ubegrenset makt er det mulig at vi alle blir egoistiske monstre. Hovedproblemet med regelen er imidlertid at vi ikke alltid vet hva vi burde ønske dersom vi selv var barn, gamle, fengslet eller, i enda større grad, psykotisk eller psykisk utviklingshemmet. "Delte følelser" vil ikke hjelpe. Regelen kan forhindre de store overgrepene, men vil ikke foreskrive en detaljert handlingsplan. Hva er, tross alt, det gode liv for disse menneskene?
In using our feelings ‑ or, technically speaking, our own susceptibilities to reinforcement ‑ as a guide, we make a mistake which is inherent in the very notion of caring ‑ of caritas or charity in the Biblical sense. We feed the hungry, heal the sick, and visit the lonely ‑ and possibly because these are things we like others to do to us. But the pattern will not suffice for the design of a better world. Something is missing in the formula "to each according to his need". It is missing in both an affluent and a welfare state. We imagine, wish for, and pray for a world ‑ or heaven ‑ in which reinforcers are available without effort, and we do so because any behavior which brings into such a world is abundantly reinforced. But what is to be done when we are once there? All that remains is the consumption of gratifiers. The important thing is not what a person gets, but what he is doing when he gets it, and this is almost always neglected by those who wish for a better way of life.	Ved å bruke våre følelser ‑ eller, teknisk formulert, vår egen mottakelighet for forsterkning ‑ som rettesnor, gjør vi en feil som er implisitt i selve begrepet omsorg ‑ i begrepet barmhjertighetsgjerning eller nestekjærlighet i bibelsk forstand. Vi mater den sultne, kurerer den syke og besøker den ensomme ‑ kan hende fordi dette er noe vi ønsker andre skal gjøre mot oss. Men modellen er ikke tilstrekkelig for å planlegge en bedre verden. Noe mangler i formelen "til enhver etter behov". Både velferdsstaten og overflodssamfunnet illustrerer mangelen. Vi håper på, ønsker og ber for en verden ‑ eller himmel ‑ hvor forsterkere er tilgjengelig uten egen anstrengelse, og vi gjør dette fordi all atferd som fører oss inn i en slik verden blir rikelig forsterket. Men hva skal vi gjøre når vi først er kommet dit? Alt som gjenstår er konsumering av godene. Det viktige er ikke hva en person får, men hva han gjør når han får godene, og dette oversees nesten alltid av dem som ønsker et bedre liv.
Those who argue against caring for people by fulfilling their needs are likely to fall for suspicion. They seem to be saying that people "ought" to deserve or appreciate what they get or "ought not" to sponge on others. That is often the view of those from whom goods have been taken ‑ who have been exploited in the pursuit of affluence or taxed to build a welfare state. But in improving custodial care, we must take into account the good of those who receive rather than those who give. The human organism has evolved under conditions in which great effort has been needed for survival, and a person is in a very real sense less than human when he is merely consuming things supplied to him gratis.	De som argumenterer mot omsorg i form av å tilfredsstille behov, blir lett mistenkeliggjort. Tilsynelatende sier de at folk "burde" fortjene eller verdsette det de får eller at de "ikke burde" snylte på andre. Dette er ofte synspunktet til dem som har blitt fratatt goder - som har blitt utbyttet i jaget etter velstand eller skattelagt for å bygge velferdsstaten. Men for å bedre omsorgen må vi vektlegge hva som er godt for dem som mottar heller enn for dem som gir. Den menneskelige organisme er utviklet under betingelser hvor store anstrengelser har vært nødvendig for overlevelse, og et menneske er i egentlig forstand mindre menneskelig når han kun konsumerer det som blir gitt han gratis.
We see the problem in the world at large. We have developed more and more efficient ways of getting things we need, and in doing so we have deprived ourselves some powerful reinforcers. We have built a world in which we less and less often engage in strongly reinforced behavior. We feel the resulting condition and call it boredom. It is the problem of leisure. When we do not "have" to do anything, we seem to be free to engage in art, music, literature, and science, but we are much more likely to fall under the control of other kinds of weak reinforcers which get their chance when the powerful reinforcers have been attenuated. Our forefathers put in the form of an aphorism: "The devil always has something for the idle hands to do." Leisure classes have characteristically gambled, used alcohol and drugs, and enjoyed themselves by watching other people behave seriously. The problem is particularly acute in an institutional environment, where those who do not "have" to do anything (in part because they are being cared for) have nothing to do and are therefore likely to behave in particularly troublesome ways. The charitable fulfilment of needs can be justified only for those who cannot fulfil their needs themselves. Help is charity only for the helpless. We do not help those who can help themselves when we make it unnecessary for them to do so. Instead, we deprive them of the chance to behave in ways which are said to show an interest in life or possibly even excitement or enthusiasm.	Vi ser problemet i verden som helhet. Vi har utviklet stadig mer effektive måter for å få det vi har behov for, og har derved deprivert oss selv for visse effektive forsterkere. Vi har bygd en verden hvor vi stadig sjeldnere engasjerer oss i sterkt forsterket atferd. Vi føler den tilstand som følger av dette og kaller den kjedsomhet. Det er problemet med for mye fritid. Når vi ikke "må" gjøre noe, har vi mulighet til å delta i kunst, musikk, litteratur og vitenskap, men mer sannsynlig er det at vi kommer under kontroll av andre typer av svake forsterkere som får sin sjanse når potente forsterkere er svekket. Våre forfedre formulerte dette i aforismens form: "Lediggang er roten til alt ondt". Den formuede klasse har alltid gamblet, brukt alkohol og narkotika og underholdt seg med å se andre mennesker handle seriøst. Problemet er særlig akutt innen institusjonsmiljøer, hvor de som ikke "må" gjøre noe (delvis fordi de blir sørget for), ikke har noe å gjøre og derfor sannsynligvis vil oppføre seg på særlig problemskapende måter. Den nestekjærlige tilfredsstillelse av behov kan kun rettferdiggjøres overfor dem som ikke selv kan tilfredsstille egne behov. Hjelp er nestekjærlighet kun for de virkelig hjelpeløse. Vi hjelper ikke dem som kan hjelpe seg selv, ved å gjøre egen innsats unødvendig. Vi fratar dem derimot muligheten til å opptre på måter som gjerne omtales som det å vise interesse i livet eller kanskje til og med glede eller entusiasme.
Sympathetic understanding may suggest the design of a reinforcing environment, but will not specify details. What is needed is technical knowledge of the effects of the environment on human behavior. Fortunately, the ways which reinforcers can be made contingent upon human behavior have been extensively studied, and the results have been put to use in a technology of behavior modification, which is concerned with the design of effective contingencies of reinforcement.	Medfølende forståelse kan muligens antyde momenter i en plan for et forsterkende miljø, men vil ikke spesifisere detaljene. Det vi trenger er teknisk kunnskap om omgivelsenes effekt på menneskelig atferd. Heldigvis har ulike måter for å presentere forsterkere kontingent på menneskelig atferd blitt grundig utforsket. Resultatene anvendes innen atferdsmodifikasjonsteknologien, som nettopp er opptatt av å planlegge effektive forsterkningskontingenser.
That technology has much to contribute to custodial care, but it will make its contribution only when certain ethical questions have been answered. One of these brings us back to the problem we have just considered. In creating a better world for the institutionalized retardate should we be limited to the reinforcers which remain when basic needs have been satisfied? A strong position was taken by a committee of psychiatrists who issued some principles governing the use of token economies in state hospitals for psychotics: "Deprivation is never to be used. No patient is to be deprived of expected goods and services or ordinary rights ... that he had before the program started. In addition, deficit rewarding must be avoided; that is, must not consist of the restoration of objects or privileges that where taken away from the patient or that he should have had to begin with". But what should he have had to begin with?	Denne teknologien har mye å bidra med i omsorgsarbeid, men den vil kun kunne yte sitt bidrag når visse etiske spørsmål er besvart. Et av disse spørsmålene bringer oss tilbake til det problemet vi nettopp har drøftet. Bør vi i tilretteleggingen av en bedre verden for den institusjonaliserte psykisk utviklingshemmede begrense oss til de forsterkerne som er igjen når grunnleggende behov er tilfredsstilt? En komité av psykiatere med mandat å vurdere visse prinsipper angående regler for bruk av tegnøkonomi i statsinstitusjoner for psykotikere, inntok et ekstremt standpunkt: "Deprivasjon skal aldri brukes. Ingen pasient skal depriveres for forventede goder og tjenester eller vanlige rettigheter ... som han hadde før programmet startet. I tillegg skal belønning basert på mangel unngås, - hvilket vil si at belønning ikke må bestå i tilbakeføring av gjenstander eller privilegier som har blitt fratatt pasienten eller som han i utgangspunktet burde hatt". Men hva skulle han hatt i utgangspunktet?
A program of contingency management which begins by taking something away from people suggests a lack of compassion if compassion is associated with giving people what they need. But although a state in which all needs are satisfied may appeal to those who have struggled to satisfy needs, it is in a curious sense a state of deprivation, a state in which people are deprived of reinforcements which induce them to behave productively. We honor and admire normal people who do things for themselves. Psychotics and retardates have failed to do so in the past, but it is a mistake to suppose that they cannot do so in the future. Through the proper use of what is known about contingencies of reinforcement, we construct simplified environments in which defective people can to some extent take care of themselves. In doing so, we could be said to give them some measure of self-reliance and dignity.	Et program innen kontingensmodifikasjon som starter med å ta noe fra mennesker, impliserer manglende medlidenhet dersom medlidenhet blir assosiert med å gi folk det de trenger. Men selv om en tilstand hvor alle behov er tilfredsstilt, appellerer til den som har kjempet for å tilfredsstille behov, så representerer dette også i en viss forstand en deprivasjonstilstand, nemlig en tilstand hvor menneskene er deprivert for forsterkere som får dem til å handle kreativt. Vi roser og ser opp til normale mennesker som gjør tingene selv. Psykotikere og psykisk utviklingshemmede har tidligere mislyktes i dette, men det er feil å anta at de ikke kan lykkes i fremtiden. Ved riktig bruk av det som er kjent om forsterkningskontingenser, kan vi bygge forenklede omgivelser hvor handikappede mennesker til en viss grad kan ta hånd om seg selv. Ved å gjøre det kan vi si at vi gir dem en viss grad av selvtillit og verdighet.
Other "values" which may help us decide what retardate should be doing can also be derived from practices concerning normal people. What a person does when he does not "have" to do anything may be judged in terms of the extent to which he exhibits all the behavior of which he is capable. The behaviors most characteristic of leisure tend to be repetitious (as gambling), stupefying (as in the use of alcohol or other drugs), and passive (as being mere spectator). They are characteristic of leisure just because they demand very little of a person. A person might spend a lifetime doing these things and be very little changed at the end of it. Both the individual and his culture suffer. Other activities characteristic of leisure, however, lead to the development of extensive, varied and subtle repertoires ‑ among them the arts and crafts, sports, scholarship, scientific investigation, exploration, and the maintenance of good relations with others who are also changing. When activities of that sort are encouraged, the retardate leads to the fullest life of which he is capable.	Andre "verdier" som kan hjelpe oss å avgjøre hva psykisk utviklingshemmede burde gjøre, kan også avledes fra praksis i forhold til normale mennesker. Hva en person gjør når han ikke "må" gjøre noe, kan vurderes ut fra i hvor stor grad han gjør alt det han er i stand til å gjøre. De atferder som er mest karakteristiske for fritid synes å være stadig gjentagelser (som i gambling), bedøvende (som ved bruk av alkohol eller andre rusmidler) og passive (som kun å være tilskuer). Dette er karakteristisk ved fritidsaktiviteter fordi de krever svært lite. En person kan bruke hele livet på disse tingene og således endres lite i løpet av livet sitt. Både individet og kulturen taper. Andre karakteristiske fritidsaktiviteter leder derimot til utvikling av omfattende, varierte og subtile repertoarer ‑ blant dem kunst og håndverk, sport, boklig lærdom, vitenskapelig forskning, oppdagelser og opprettholdelsen av gode relasjoner med andre som likeledes er i forandring. Når denne type aktiviteter oppmuntres, ledes den psykisk utviklingshemmede til det rikeste liv han er i stand til å leve.
The design of such a world needs more than compassion or sympathy; it needs a highly developed science of behavior. We do not yet have a science which can solve all our problems, and that fact points to something else which retardate could be doing which raises an ethical question. A science of behavior needs research which necessarily involves people. But under what conditions is it ethical to force or induce people to serve as subjects? It is generally held that participants must be aware of all possible consequences and must give their consent, but this is obviously not possible for psychotics and retardates. The consent of those to whom they have been entrusted for custodial care is required. And unfortunately it is often hard to get. Administrative problems are bad enough without making further adjustments in support of research. Nevertheless, anyone who is concerned with the ultimate welfare of those who must live in the care of others should insist that such people contribute to research. Personal safety should, of course, be protected, but guidelines are not hard to set up. Psychotics and retardates have an opportunity to contribute to a world in which others like themselves will lead a better lives. They may not know that they are doing so, but those who do know should insist that they be given the chance. In that way they can share one other commonly admired feature of normal behavior: they can be controlled by remote consequences having to do with the good of others.	Tilretteleggelsen av en slik verden behøver mer enn medlidenhet eller sympati, - den trenger en godt utviklet atferdsvitenskap. Vi har ennå ikke en vitenskap som kan løse alle våre problemer, og dette faktum peker på andre ting som den psykisk utviklingshemmede kunne gjøre, og som også reiser en etisk problemstilling. Atferdsvitenskapen trenger forskning som nødvendigvis involverer mennesker. Men under hvilke betingelser er det etisk forsvarlig å tvinge eller få mennesker til å være forsøkspersoner? Et vanlig standpunkt er at deltakere må være klar over alle mulige konsekvenser og må gi samtykke, men dette er åpenbart ikke mulig for psykotikere og psykisk utviklingshemmede. Samtykke fra institusjonenes ledelse og eventuelle verger er nødvendig. Og dessverre er denne ofte vanskelig å få. Administrative problemer er vanskelige nok uten den ytterligere som støtte til forskningen innbærer. Ikke desto mindre burde en hver som er opptatt med den optimale velferd for den som må leve i andres varetekt, insistere på at disse menneskene bidrar til forskning. Personlig integritet bør selvfølgelig ivaretas, men retningslinjer i så henseende er ikke vanskelig å lage. Psykotikere og psykisk utviklingshemmede har mulighet til å bidra til en verden hvor personer som dem selv vil leve et bedre liv. De vet kanskje ikke at de har denne mulighet, men de som vet, bør insistere på at de får sjansen. På denne måten kan de dele et annet høyt skattet egenskap ved normal atferd: De kan bli kontrollert av fjerntliggende konsekvenser som har med andres velferd å gjøre.
We shall not bring about major changes in custodial management by appealing to compassion, sympathy, or ethical principles. The contingencies affecting those who manage custodial institutions must be changed. Environments can be designed in which those who are in care of others will lead to better lives, and it may just happen that those who construct and maintain them will as a result feel compassionate and follow ethical principles.	Vi vil ikke få i stand viktige endringer i omsorgsarbeidet ved å appellere til medlidenhet, sympati eller etiske prinsipper. Kontingensene for den som forvalter omsorg, må endres. Miljøer kan planlegges på en slik måte at de som mottar omsorg lever bedre. Og det kan godt hende at resultatet for dem som konstruerer og opprettholder disse miljøene er at de føler medlidenhet og følger etiske prinsipper.