Stimulusekvivalens

Vårt forskningsprosjektet tar sikte på å kartlegge faktorer involvert i etablering av ekvivalente stimulusklasser. Fenomenene er relevante for verbal atferd, verbal symbolikk, generativ grammatikk og semantiske nettverk. Dette kan undersøkes eksperimentelt. En kartlegging av forholdet mellom språk og stimulus ekvivalens kan få direkte praktiske konsekvenser for språkopplæring med autister og psykisk utviklingshemmede.

Det er flere grunner til at stimulusekvivalens er blitt et så sentralt forskningsfelt i de senere årene. For det første kan betingete diskriminasjonsprosedyrer generere flere relasjoner enn de som etableres direkte, slik at de kan representere grunnleggende forhold i forbindelse med såkalte generative prosesser. For det andre, men nært relatert til det første, er stimulusekvivalens er nært knyttet til kompleks menneskelig atferd, spesielt verbal atferd. For det tredje kan stimulusekvivalens være av teoretisk betydning for analyseenheten.

Stimulusekvivalens og språklige ferdigheter?

Vi vil i denne artikkelen belyse en del av disse forholdene, men først se litt nærmere på hva som gjør studiet av ekvivalente relasjoner interessant i forhold til språklig atferd. Dette henger først og fremst sammen med at språklige forhold på en eller annen måte er relatert til stimulusekvivalens. F.eks. ved innlæring av språklige ferdigheter vil relasjonen mellom ord og objekt være en ekvivalensrelasjon. Et barn som blir lært opp til å peke på en lastebil i nærvær av flere ulike objekter når teksten Alastebil@ blir presentert for ungen, og tilsvarende andre objekter ved presentasjon av andre tekststimuli, vil senere også kunne peke på teksten Alastebil@ blant flere tekstuelle stimuli når objektet lastebil blir presentert.

Videre er det slik at enkelte ord er symboler, eller vi sier at et ord har mening. I dette ligger det at ord betyr noe annet eller står for noe. Enkelte ganger kan det også være slik at vi reagerer på ord og symboler som om det er de tingene eller hendelsene som de refererer til. Det finnes en del vanlige eksempler på dette. Etter USA sin medvirkning i Vietnamkrigen, var det en del personer som demonstrerte utenfor den amerikanske ambassaden hvor de blant annet tente på det amerikanske flagget, og fikk reaksjoner som om de skulle ha brent selve USA (Sidman, 1994). Ritualene som utføres i det satanistiske miljøet er andre eksempler på denne symbolfunksjonen, hvor personer fra dette miljøet har brent ned kirker eller satt kors opp ned i bakken. Det kan også være at enkelte sier ANed med Rosenborg,@ og får reaksjoner fra Rosenborgtilhengere som om ordene er det samme som om selve fotballaget Rosenborg skulle være tatt ned. Dette illustrerer at ordene eller handlingene er blitt ekvivalente med objektene eller de tingene ordene er betegnelser på.

Studiet av stimulusekvivalens vil kunne være en måte å studere kompleks menneskelig atferd som vanligvis har vært forbeholdt kognitiv psykologi. Som regel er det slik ved Universitetetene at det er kurs om læringspsykologi hvor det blir tatt opp mer grunnleggende ting, mens det er kurs innenfor kognitiv psykologi som skal omhandle mer kompleks menneskelig atferd som hukommelse, persepsjon, problemløsning og språk.

Hvordan studeres stimulusekvivalens?

Stimulusekvivalens blir vanligvis studert gjennom prosedyrer for etablering av betinget diskriminasjon. Disse eksperimenter gjennomføres i dag som oftest ved hjelp av en PC, hvor trykk direkte på skjermen, tastatur eller en av musetastene er forsøkspersonens respons. I disse eksperimentene er det slik at sample^[1] stimulus (utvalgsstimulus) presenteres først, og trykk på denne leder til presentasjon av to eller flere comparison stimuli (sammenligningsstimuli). Enten kan det være slik at sample stimuli (den første stimulusen som ble presentert) blir stående etter at comparison stimuli har blitt presentert (simultan matching) eller så er det slik at sample stimulus forsvinner akkurat når comparisons blir presentert (0-sec delay) eller det kan ta en tid før disse blir presentert (N-sec delay). Stimulusekvivalens var tema for atferdsanalytikere allerede i 1920-årene (Watson, 1930; Weiss, 1925) og ble gjenoppdaget av Jenkins på 60-tallet (Verhave, 1990). Det var likevel først på 80-tallet, etter Murray Sidmans mer sofistikerte eksperimenter (Sidman, 1971; Sidman & Tailby, 1982), at interessen for stimulusekvivalens skjøt fart.

For at disse betingete diskriminasjonsforsøkene skal lede til stimulusekvivalens er det tre kriterier være oppfylt: refleksivitet, symmetri og transitivitet. Disse er definert på følgende måte: Hvis a står i en bestemt relasjon (R) til b (aRb) og b til c (bRc), så aRa bRb, cRc (refleksivitet), bRa og cRb (symmetri), og aRc (transitivitet) (Sidman & Tailby, 1982). Det er også vanlig å anvende en kombinert test for symmetri og transitivitet ved cRa, og som har vært betraktet som en forenklet ekvivalenstest. Stimulusekvivalens forutsetter altså at det oppstår en rekke relasjoner mellom stimuli i tillegg til de som er direkte trent. Flere studier har vist hvorledes både antall klasser og klassestørrelse eller antall medlemmer innen klassen kan økes ved suksessivt inkludere flere medlemmer til en klasse. F.eks. i et eksperiment hvor det blir etablert tre klasser med seks medlemmer, som innebærer at med utgangspunkt i femten relasjoner som er direkte trent framkommer syttifem relasjoner som ikke er direkte trent. Hvis antall medlemmer øker til sju vil antallet ikke-trente relasjoner som framkommer øke til et hundre og åtte.

^[1] Vi har valgt å bruke en del engelske ord som brukes innen forskningen på stimulusekvivalens ettersom det er begreper leseren vil komme i kontakt med dersom han/hun leser seg opp på temaet.